Det er greit at det er julebordssesong og at man må ha forståelse for at det er travelt på restaurantene når man går ut og spiser. Men å føle seg som en pakke på et samlebånd burde man allikevel slippe.
Vi startet kvelden i kø for å komme inn i restauranten. Når vi endelig ble henvist til bordet vårt sto brød og oliven klart, her var det gjort klart for storinnrykk. Brødet var en fersk og velsmakende focaccia, og olivene små og smakfulle. Vi startet kvelden med et glass champagne, og ganske raskt kom en appetittvekker på bordet, en kald purreløk og potetsuppe med sitroncurd og toppet med sprøstekte baconbiter. En lovende start på måltidet.
Like raskt som første rett var på bordet kom andre rett. Da neste vin ble skjenket satt vi med to halvfulle glass. Her gikk det unna! Hele prosessen gav følelsen av hastverk, og servitøren presenterte både vin og mat på rams, som en lekse pugget for søndagsskolefrøken. Når vi forsøkte å spørre om flere detaljer ved maten og vinen, ble denne følelsen bare forsterket - enten det var mangel på tid, interesse eller kunnskap, så ønsket hun ikke å utdype verken mat eller vin. Neste rett var kveite med spinatkrem, skorsonnerot og avrugakaviar. Spinatkremen var deilig og full av smak, men fisken var tørr. Litt saus kunne løftet retten, for dette ble kjedelig.
På dette tidspunktet måtte vi be om en liten pause i måltidet, vi ville jo gjerne rekke å drikke litt vin og småprate litt. Det var helt ok for servitøren, og passet utmerket med hvileretten som var planlagt. Dette var en kule olivenoljesorbet toppet med en fruktig olivenolje og litt tørkede oliven. Og her kom kveldens høydepunkt! Teksturen var fløyelsmyk, smaken frisk og lett, og prikken over i-en var de litt salte, tørkede olivenene som både gav tyggemotstand og masse konsentrert smak. Hadde resten av måltidet matchet denne standarden, hadde dette blitt min nye favorittrestaurant.
Etter en velgjørende pause kom kveldens hovedrett på bordet: braisert høyrygg av okse med gulrotkrem og røkt eggehvite. Kjøttet hadde god smak, men var på langt nær så saftig og mørt som man kan forvente av et slikt langtidsbehandlet stykke kjøtt. Gulrotkremen var god, men ingenting utenom det vanlige. Det beste ved denne retten var faktisk den lille røkte terningen av eggehvite. Morsom vri som vitner om kreative kokker. Retten så også svært delikat ut, bare synd smakene ikke helt levde opp til utseendet.
Så var vi kommet til kveldens dessert, en melkesjokolade- og appelsinis med sjokoganache og sjokoladeperler med crunch. En enkel dessert, men vel utført. Ganachen var temperert, isen hadde fin konsistens og smak, og sjokoladeperlene tilførte litt å tygge på.
Etter dette måltidet sitter jeg igjen med blandede følelser. På den ene siden er det mye ved dette måltidet som vitner om et kreativt kjøkken, både når det gjelder smaker og estetikk. Kan det være at det bare var en uheldig dag? Julebordsesongen er en krevende tid, og maten får ikke like mye kjærlighet som vanligvis. Men det er synd når en sitter igjen med følelsen av å være en brikke i et stort spill, og fint lite mer enn det. Restauranten bør allikevel få honnør for sitt tilfredsstillende ølutvalg med flere spennende varianter fra mindre bryggerier, og den lekre baren man både kan nyte en aperitiff i, og ikke minst fortsette kvelden i hvis man ikke er klar for å gå hjem etter måltidets slutt. Prisene er heller ikke avskrekkende. Vi valgte fire retter til 435 kr og den tilhørende vinmenyen til 395 kr. Sympatiske priser med andre ord.
Restaurant Eik levde dessverre ikke opp til forventningene denne gangen, men fortjener et forsøk til. La oss håpe dette var en uheldig dag. Både kjøkkenet og serveringen burde allikevel huske på at det som for dem er en vanlig dag på jobb, kan for gjestene være en spesiell dag som de ønsker å se tilbake på med glede.
